#13 – Fra feitmann.com til potensiellslank.no

Fra feit til slank

I 2012 så hadde jeg en blogg som noen kanskje husker, ved navn feitmann.com, som skulle gjøre det samme som denne bloggen, nemlig være en hjelper for å få meg ned på en anstendig vekt. Men på det tidspunktet så var jeg slett ikke klar over all dritten nettrollene sender over de som de mener måtte fortjene det, og dritten kom i mengder. Når nettrollene, som knapt var oppfunnet i 2012, ikke fikk svarene de ønsket, så begynte jeg fort å få tekstmeldinger om hvor forferdelig jeg var og hvorfor jeg ikke bare fant meg et tre jeg kunne dingle i. Jeg var absolutt ikke forberedt på at folk kunne være så jævlige mot mer eller mindre ukjente mennesker, noe som også resulterte i at jeg ble psykisk knekt og begynte å gi mer eller mindre fullstendig blaffen i fremtiden. At feitmann.com ble nedprioritert og til slutt borte var bare en naturlig konsekvens.

Hva har skjedd etter det?

Vinteren 2014, så møtte jeg veggen fullstendig. Jeg skrev et langt innlegg på Facebook om hvordan det på den tiden var å være Erlend. Jeg har nok aldri vært så ærlig med noe, som jeg var i det innlegget, og jeg fikk massiv tilbakemelding, i noen få dager. Da skjønte jeg at vi mennesker er generelt gullfisk. Det er det som skjer der og da som betyr noe, men hvordan livet fortoner seg senere, tenker man ikke på. Når stillheten kom, så var den nærmest som en vegg. At jeg i det hele tatt kom ut av det i live, handler mest om at jeg tenkte såpass på de rundt meg at jeg på sommeren 2014 gjorde en avtale med meg selv om at jeg ikke skulle gjøre noe aktivt selv for å ta livet mitt.

Høsten 2014 ble en langdryg prosess med en psykolog på DPS, som jeg flere ganger lurte på om det var han som var min psykolog eller omvendt, og det lurer jeg nesten på fremdeles, for så mye feil som det sto i den epikrisen har jeg ikke sett noe sted. Uansett, så var det starten på å finne ut hvorfor jeg tidvis oppfører meg noe snodig. I januar 2015, så sender den samme psykologen meg på ett kurs for kognitiv gruppeterapi (lære selvhjelp). Etter en drøy uke, så blir jeg tatt til side, for de har funnet «noe». De mener at jeg ikke passer inn i resten av gruppen og at jeg kommer med upassende uttalelser, noe jeg ikke skjønner den dag i dag. Når jeg i samme samtale uttaler at jeg mener at jeg har lært det og det og det, så svarer de at det er ikke noe mennesker lærer, men noe som faller de fleste av oss helt naturlig.  

Sjokket var derfor stort for meg, når de satte diagnosen «Asperger Syndrom». Det tok lang tid før jeg aksepterte denne diagnosen, for jeg mente naturlig nok at jeg var som alle «andre». Andre rundt meg derimot mente at det forklarte en del ting om hvordan jeg var og nok fremdeles er. Etter hvert som tiden gikk, så klarte jeg å se sammenhengen mellom autisme og noen av mine påfunn. Når jeg til slutt aksepterte at det fantes en underliggende årsak til noen av mine egenskaper som menneske, så ventet et større sjokk i 2016.

Jeg har siden 2006 blitt årelatet hver 6.-8. uke, fordi jeg har overproduksjon av røde blodlegemer, men i 2016, så ble jeg i en samtale med en hematolog spurt om hvor lenge jeg har vært klar over at jeg har hatt Polycytemi Vera (PV)? Svaret var at jeg slett ikke var klar over det. Jeg hadde fått beskjed vinteren 2014 om å kontrollere en blodverdi hver 6.måned, uten å bli fortalt at den verdien egentlig var. Den verdien er altså et prosenttall på en genfeil i blodet mitt, som alene er nok til å kvalifisere for PV.

Polycytemi Vera er en kronisk stamcellesykdom i benmargen som forårsaker en overproduksjon av røde blodlegemer, men som også kan gi forhøyede verdier av hvite blodlegemer og blodplater. Det er lite aggressiv form for kreft, en man lever med, og som i svært få tilfeller er avgjørende for liv eller død.

Likefullt så blir livet kjipere når man har en kronisk sykdom som medfører kjipe bivirkninger i livet generelt og som også medfører vesentlig økt risiko for blodpropper. I Norge er det under 100 mennesker som får diagnosen hvert år, så sjansen for å få dette er ikke akkurat hyllevare på Rema 1000.

Hvis du vil vite mer om denne sykdommen, så kan du gå til en av følgende sider:
https://www.blodkreftforeningen.no/polycytemi-vera/
https://www.blodkreftforeningen.no/wp-content/uploads/2019/12/PV-brosjyre-nett.pdf

  • Ekstrem kløe
  • Kronisk trøtt
  • Muskel/leddsmerter
  • Synsforstyrrelser
  • Tung pust
  • Økt svetteproduksjon

Med denne smørbrødlista, så trenger man ikke å være rakettforsker for å forstå at dette gjør livet tidvis kjipt å leve. Eneste fordelen er at kroppen tror at jeg er kronisk EPO-dopet, noe som viser seg at kroppen svært enkelt bygger muskler, med styrketrening.

Så når jeg først hadde begynt å akseptere at jeg er en autist (light), så fikk jeg altså beskjed om at jeg hadde en alvorlig blodsykdom, som det igjen tok ganske så lang tid før jeg klarte å akseptere. Samtidig som dette pågikk, så var jeg i «arbeidstrening» i regi av Delta i Askim. NAV skulle kartlegge i hvilken grad jeg klarte å fungere i arbeid, samtidig som psyken var historisk lav over tid. At det til slutt endte med at jeg ble ufør i 2018, kommer neppe som noe sjokk, verken for dere som vet at jeg er ufør eller for de som ikke vet det, men jeg vet at mange tror at jeg er ufør fordi jeg ser ut som ei som er gravid med 10-12 unger.

På sensommeren 2018, så har jeg en time hos min fastlege hvor vi begynner å snakke om trening fordi vektmålingen viser at muskelmassen min i kroppen har økt uten at jeg har gjort noe annet enn å legge om kostholdet. Så svarer jeg flåsete at jeg ikke kan bli bodybuilder, hvorpå legen sier tilbake: «Hvorfor ikke?» og fortsetter med at datteren hennes har akkurat åpnet treningssenter i Vestby og det er en PT der som hun kan ordne en avtale med. Jeg kunne jo ikke svare nei. Så i oktober 2018, begynte jeg å trene på Gym 1540. Det ble mange PT-timer, men det gikk opp og ned, og ble ingen kontinuasjon, før senhøstes i fjor. Så frem til coronakrisen begynte, så har jeg stort sett trent jevnt i 5 måneder.

Siden 2014, så har jeg isolert meg fra omverdenen, ikke med hensikt, men det er hvordan det har blitt. Denne isoleringen har økt sammen med vekten min, og vekten var på det høyeste en gang i fjor hvor jeg veide 250 kg. Med noen få unntak så ser jeg venner/bekjente kun hvis det er fest, og det er generelt noe som det ikke er så ofte når man bor på bygda ettersom de aller fleste venner/bekjente har små barn.  Når man har vekten til 3 førere av en bil (ifølge vognkortet) så er det vekten som bestemmer hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke kan gjøre. F.eks. om noen skulle spørre om jeg skal være med ut i skogen, så kan jeg ikke si ja til det, fordi jeg har ingen følelse med hvor jeg setter bena hen, fordi magen forårsaker at jeg ikke klarer å se hindringer der jeg skal sette foten, og det ender med at jeg flyr på snørra.

Hvor er jeg i 2020?

Til tross for at jeg har trent på isolering over mange år, så biter disse krisetidene meg hardt i ræva. Jeg savner virkelig å kunne dra på gymmet, og ta meg en god økt? Joda, jeg kan sikkert finne noen planker i låven som jeg kan gjøre noen øvelser med, men det blir ikke det samme. På gymmet er det ofte mulig med sosial omgang i tillegg til å få litt økt velvære i hverdagen. Jeg antar dog at det ikke er alle som befinner seg på gymmet som er like «glad» i min sosialisering…

Hva med psyken? Psyken er faktisk blitt jevnere på et høyere nivå enn hva tilfellet var før, men det har nok mest med at jeg ikke setter meg selv i situasjoner som medfører at psyken raser ned i kjelleren så ofte som før. Nå er det stort sett to hendelser i året som setter meg ut, og det er julaften samt min egen bursdag. Begge deler medfører stress i en eller annen form, og det takler jeg svært dårlig. Det finnes dog en person fra psykisk helseteam i kommunen som jeg har jevn oppfølging fra og som jeg tror er å takke for at jeg ikke er så redd for det ukjente lenger.

Vekten da?
Tja, jeg skrev lenger opp at jeg veide 250 kg i fjor. Jeg er noe lettere, ca 220 kg nå, og tror på at ved hjelp av apper, denne nettsiden samt mitt eget hode, så skal jeg kunne nå en fornuftig vekt innen sommeren 2022. Men det betyr også at når jeg igjen får en fornuftig vekt (noe jeg strengt tatt ikke har hatt siden 2005), så har jeg kasta bort nesten halve livet med begrensninger av å være altfor feit. Livet er i utgangspunktet for kort til å ha store begrensninger ved seg, og når man påfører disse begrensningene selv, så blir det bare teit.

Hvorfor møter ikke potensiellslank.no samme skjebne som feitmann.com?

  1. Jeg er klar til å møte nettrollene, og kommer ikke til å la de komme inn i hodet mitt, som jeg gjorde under prosjekt feitmann.com
  2. Det er et være eller ikke være. Om jeg fortsetter slik jeg har levd de siste 15 årene, så vil jeg neppe overleve de neste 15 år, corona eller ikke.
  3. I dag bare lever jeg, men jeg vil ha et liv. Jeg ønsker å kunne ta en tur på fjellet for å fiske, jeg ønsker å kunne date, jeg ønsker alt annet enn hva jeg har i dag, og for å komme dit, så må jeg ned i vekt.